The night before we had another weather briefing and a slide show on what to expect.
Slide show with briefing.
I slept well until we were going to our observation site, so I had to put my alarm on. I got a room in the black van, the one we are calling the prison van because of its sinister look.
Tora and Jonathan again on the Antarctica,
This time I had no equipment to put up. I even left my tripod in the tent, and I’m glad I did that. It was better to hold my little camera in my hand, keep it warm in my pocket and photograph the surroundings, shadows through holes in a paper and the solar eclipse with my 700 mm.
First contact.
This time I had no equipment to put up. I even left my tripod in the tent, and I’m glad I did that. It was better to hold my little camera in my hand, keep it warm in my pocket and photograph the surroundings, shadows through holes in a paper and the solar eclipse with my 700 mm.
Two veterans observing Saros 152,
The temperature started on -12 centigrades and sank down to -20 centigrades, not as cold as last time in the Antarctica. There was hardly any wind, but I had to put on my extra sweater, my outer boots but not my balaclava.
Like always on the Antarctica, the partial phase rushed to totality. First contact of my 24th solar eclipse started at 03.53.45 local Chile time. Second contact was at 04.44.54, and third contact was at 04.45.17. Last contact was at 05.37.15.
Diamondring.
I must confess I didn’t take many photographs, I was enjoying the totality.
Totality.
But after the totality I ran into the tent to join the champainparty to celebrate a perfect eclipse on a perfect sky without any clouds. Like always, filled with celebrationfluid, I staggered out to document last contact. I’m always stunned at the good, clear photo I produce of last contact during that condition.
29/11. Jeg skriver rapporteringen om vandringene på norsk.
Imorges ble vi kjört i to busser til flyplassen der vi entret ett Iceland Air 353. Det kjentes bra å få snakke norsk med personalen ombord, och det gjorde amerikanerne forbauset igjen. For meg var det helt naturlig å prata norsk på vei til Amundsen-land. Da vi landet, ble vi kjört i ulike sorter bulldozere til luksus-campen. Jeg valgte en av de med riktig store hjul, vet ikke hvorfor akkurat de er så tiltrekkende når jeg er på Antarktis.
Tora kledd for Antarktis.
Vi ble servert suppe da vi kom fram, og siden vist til våre telt. Jeg deler telt med en skotsk dame som heter Rhona og som har gått Kungsleden på ski. Hun er lege, og når vi gjör mine övninger i teltet på morgonen, forteller hun vilke muskler vi trener og regner opp dem på latin. Skjörtet har vært min kledsel hele tiden og det tenker jeg fortsette med. Jeg har med riktig polarutstyr også, men dette er et eksperiment. Også sovepose og bivuakksekk er med ifall experimentet mislykkes.
Jeg bor i et telt som heter Filchner. Det var visst en tysk forsker som forsökte nå Sydpolen 1911 med både hengsler og livrem, som vi sier i Sverige. Det vil si han hade to båter som skulle angöre Antarktis på to ulike steder, men det nyttet ikke, han mislyktes likevel.
Rhonas og mitt telt.
Skjörtet er bra. Det er en Stuartkilt, og Rhona sier at skottene alltid har brukt kilt på kalde steder. Jeg redde opp sengen med silkelaken og den gode norske vinterdynen, og alle er misunnelige. Det er så varmt i teltet på grunn av midnattsolen og det frarådes fra å ligge utenpå soveposen. Men jeg har dyne og kan regulere temperaturen. Jeg har med både vanlig polarutstyr og mitt spesialutstyr som jeg vil teste her nede. Alle vil fotografere meg i mitt rödrutete skjört og pampussene jeg går omkring med i leiren. Jeg vil gjöre Antarktis så normalt som mulig. Alle andre springer omkring i romdraktlignende klær. Dette skal være mitt hjem den närmeste uken, og jeg nyter i fulle drag. Endelig er jeg her igjen på mitt favorittkontinent!
I morgen skal vi på en tur först med bulldozer og så vandre. Vi har fått en liste med vilket utstyr vi skal ha på og med. Jeg tenker ta skjört med den russiske fleecebuksen under, og resten i ryggsekken.
Den norske vinterdynen montert på Antarktis.
30/11. Den norske vinterdynen og silkelaknen er perfekte her i Antarktis. Jeg har ikke åpnet pakken med soveposen, engang. Jeg sover i det tynneste Devoldstellet.
Idag gikk vi en fin tur i en dal som heter Charles Windscoop. Der fikk vi se både fjell som lå veltet på siden, isfall, en sjö og sidemorener. Det var en fin tur og de lånte ut meget bedre stegjern enn mine, samt en stokk med spiss i enden. Mine stövletter med pels fungerer perfekt siden jeg gjorde om dem fra citymode till polarmode. Jeg har to par sokker i dem, ett tykt og ett tynt, og var varm i föttene hele tiden. Jeg hade det mellomtykke Devoldstellet og fikk åpne jakken på slutten. Lovikkavantene ligger fremdeles i dagsekken, det samme gjör balaklavan. Det gick bra med polarvantene og Everestluen. Ovenpå Devold-understellet hade jeg de russiska fleecebuksene og det rutete skjörtet. Ved siden av alle i vanlig polarutstyr så jeg utvilsomt merkelig ut. Personalen på polarstation kaller meg ”the Polar Lady”. Forrige gang var liksom alt ordnet med utstyr. Denne gang kunne jag ta med mitt eget og eksperimentere med. Posen med dunjakken og isolasjonsbuksen ligger fremdeles nedpakket sammen med soveposen.
I eftermiddag skal det være et foredrag om de gamle grekernes sjöfart.
Foredraget handlet om at grekerne gjettet seg til at Antarktis måtte finnes, og ga det et navn. Men de var aldri der. Carol fortalte videre om ulike forskeres oppdagelser til det var helt sikkert at Antarktis virkelig fans.
På kvelden kjörte vi ut til observasjonstedet der vi skal se solformörkelsen. Det har et ekstra telt lignende matteltet og får også en toalett. Men det går bra med Pipinetten og pisseflaskene om natten. Det fins et ekstra rum bakom sengen som jeg har innredet som nattdass.
Geologiske formasjoner i Windscoop-dalen.
1/12. Idag besökte vi Drake-isfallet og skulle gjöre en vandring til en sprekk, en blå isgrotte og en rund isbrönn. Men det var bare en introduksjonsvandring till isbreer. Vi fikk de samme broddene og stavene som i går, så det var ikke spesiellt intressant. Jeg gick tilbake til bulldozern der jeg kunne se alt på avstand, og prövde ut polarstellet infor solformörkelsen i vinden nedenfor isfallet istedenfor. Jonathan, engelskmannen som var med i 2003, er også duskefans presis som meg, og har dusker overalt. Praktisk, da en dusk fungerer som vindstopper om dine vanter og luer vil flyge ivei og ikke kommer lengre enn til tråden runt nakken.
Drake-isfallet.
En tysker, Andreas, holder rede på alle solformörkelsefantaster runt hele verden, og viste meg at jeg er blant de ti i verden som har sett flest totale solformörkelser. Erik har sett en total mer enn meg, men den hjemmesiden regner både totale og ringformige, så jeg har sett flest. Andreas arvet hjemmesiden fra Jay Anderson på NASA da han gikk i pensjon. Så jeg er ikke bare skandinavisk kvinnelig rekordholder, jeg er en av topp 10 i verden.
Ryktet går om min luksussäng med silkelaken og norsk edderdunsvinterdyne, og efter at Jan var på besök igår efter vårt lille vinmöte med Mount Vincent-klattrerne, vil alle kvinnene besöke teltet og se. Men det er et fantastisk utstyr, helt rett på Antarktis. Jeg må re opp hver dag, for jeg oppdaget at folk sniker seg inn i teltet for å fotografere sengen når jeg er ute og vandrer.
På kvelden efter middag holdt stasjonens meteorolog et foredrag om været. Det er spådd godt vær under solformörkelsen, men det er ikke mer enn jeg venter på denne tid på Antarktis.
2/12. I natt var det en fryktelig storm som ristet hele teltet og vinden kjentes inn gjennom toppventilen. Det var bare å rulle seg inn i dynen, men jeg behövde ikke soveposen.
Carol holdt et nytt foredrag i formiddag om Otto Nordenskiölds og Larsens ekspedisjon, der de hade med noe som kan kalles et Ikeahus. Ekspedisjonen ble plutselig delt i tre deler som forsökte finne hverandre. Hun sa at svenskene var så coole at de ikke ble uvenner, men kunne overleve i små grupper som samarbeidet hver for seg og bygde hytter. Efter att båten ble skrudd ned i isen, kom til slutt en båt fra Argentina og reddet dem. Til og med skipskatten overlevde. Den eneste som döde, var en collietispe fra Argentina som ble overanstrengt i hundespannet.
I eftermiddag kjörte vi inn til Buchanan Hills og klatret opp på en topp for å se havet. Det vill si, noen av oss gjorde det. Jeg var feil kledd i markedstövler og skjört, så jeg snudde halvveis oppe i fjellsiden, gikk ned til et pass og så sjöen derfra. Fjellstövlene står i fred i skostellet på Limhamn. Fjellbuksene har jeg ikke engang pakket opp, men de er med. Eksperimentet gjelder å se hvor vanlig jeg kan gjöre livet i Antarktis. Vi fikk höre at vi var den andre ekspedisjonen på to år som besteg det der fjellet.
Utsikt mot havet.
3/12. Idag kjörte vi på formiddagen til The Elefant Mountain for å gjöre en geologisk vandring, först med brodder over et vann och siden opp i steinskramlet for å lete efter fossiler. Merkelig nok behövde jeg verken luen eller lovikkavantene, trots at det blåste. Elefanthodet er av ren marmor.
Elefanthodet i ren marmor.
Vi så flere fossile fotspor fra små dinosaurier, men også noe som lignet röde grottemalinger, men de var en kvart billion år gamle, så de kunne ikke ha gjorts av mennisker, om ikke noen steinalderfolk hade foretatt en tidsreise og etterlatt spor.
Dinosauriefotspor.
Vandringen idag var frivillig, de gikk runt og spurte om vi ville være med, istedenfor at vi måtte gi beskjed om att vi ikke skulle være med. Men jeg benytter hver anledning til å få vandre på Antarktis. Forrige gang, i 2003, ble vi avbrutt efter en halv dags vandring, og det var frustrerende. Merkelig, men jeg er sprek til å være 78 år gammel og kan både vandre i de antarktiske fjellene og klatre (mest ut og inn i bulldozere). Man kan hva man må, som jeg sa dengang jeg fikk fossrenne i gummibåt fra Ganges kilder for å få se yogigrottene langs elven. Den japanske gruppen kaller meg Tiger. Tora betyder Tiger på japansk, så navnet passer. Men de har selv med en imponerende dame, Makiko, som er 88 år gammel.
Jeg har fått stående invitasjon till en gratisreise til Antarktis. Jonathan, som var med forrige gang vi så solformörkelse på Antarktis, sa att han skulle betale min reise neste gang om jeg fremdeles er oppegående når jeg er 96. Det var faktiskt bedre denne gang, litt varmere og solen stod höyere oppe. Så vi har bestemt oss for å fölge Saros 152.
6/12. I går gikk reisen fra Antarktis som planlagt. I dag er arbeidsdag og jeg har vært i kontakt med KLM infor avreisen. Alle dokument er i ordning og transport til flyplassen er ordnet. Alle amerikanerne er tvungne å teste seg for covid.
